Hopp til innhold

Ny artikkel av Geir Aas

Førsteamanuensis ved PHS, Geir Aas, har publisert artikkelen: «Politi- og påtalemyndighetens praktisering av familievoldsbestemmelsen (jf. straffelovens § 219)» i Tidsskrift for strafferett.

Sammendrag

Økningen i anmeldelser etter straffelovens § 219 har vært nærmest eksplosjonsartet etter at den ble endret i 2005. Mye tyder på at det skyldes at politiet i stadig økende grad er blitt bevisste på å bruke denne bestemmelsen. Det knytter seg interessante skjønnsmessige vurderinger til bruken av familievoldsbestemmelsen, der graden av grovhet og gjentakelse står sentralt i vurderingene. Over halvparten av alle § 219-anmeldelsene blir henlagt på bevisets stilling, og henleggelsesprosenten er totalt på 70 prosent. Familievold i form av § 219 ser ut til å være vanskeligere å bevise enn øvrig familievold. Det er en større byrde å dokumentere gjentakende mishandling enn enkeltstående tilfeller av vold. For eksempel kan politipatruljene lettere fange opp hendelser som påkaller seg politiets oppmerksomhet enn gjentatt vold over tid. Videre er den psykiske mishandlingen, som § 219 skal fange opp, spesielt krevende å dokumentere. Forståelsen av det store omfanget av henleggelser bør følge minst to spor. På den ene siden har dette opplagt noe med familievoldens karakter å gjøre. På den andre siden spiller også politiets prioriteringer inn. Har man en oppfatning av familievold som «håpløse saker», kan man lett skape selvoppfyllende profetier. Det knytter seg flere utfordringer til formidlingen av saksavgjørelsene. Politiadvokatene har, med visse unntak, gjerne tillit til hva fornærmede og enkelte vitner har sagt i politiavhør, men det er ofte ikke tilstrekkelig for en tiltale. Fornærmede derimot vil lett tolke en henleggelse som at hun ikke er blitt trodd. Beslutningen om henleggelse i form av et kortfattet standardisert brev i posten er åpenbart egnet til å fremme denne misforståelsen.

Mer kontroversielt er spørsmålet om formidlingen av henleggelsesprosenten i startfasen av straffesaken. Mangel på åpenhet i den forbindelse kan skape falske forhåpninger for fornærmede. På den annen side kan en fortelling om at relativt få saker når frem til domstolen signalisere resignasjon fra politiets side, og kanskje foregripe sakens gang på et for tidlig tidspunkt. Den lange saksbehandlingstiden for § 219-sakene har også betydning for saksavgjørelsene. Bevisene svekkes i takt med tiden, og dermed øker sannsynligheten for henleggelser. Det er ikke urimelig å konkludere med at mange av § 219-sakene tar for lang tid både å etterforske og avgjøre påtalemessig. Samtidig er disse sakene såpass omfattende og krevende for politiet at det må gis romslige tidsfrister. En innføring av knappe tidsfrister kan virke mot sin hensikt hvis etterforskningen blir forhastet.

Artikkelen kan leses i PIA

Aas, G. (2013). Politi- og påtalemyndighetens praktisering av familievoldsbestemmelsen (jf. straffelovens § 219). Tidsskrift for strafferett, 13(2), 236-245.

Publisert: - Sist oppdatert: |