Hopp til innhold

Hva slags politistyrke skal vi ha?

22. juli-kommisjonen konkluderer med at politiets kompetanse og operative slagkraft ikke er god nok. Men hva slags politistyrke skal vi ha, spør professor Tor-Geir Myhrer i et innlegg i Dagsavisen.

Politiet har i 22. juli-kommisjonens rapport fått kritikk for sider av sin operative innsats. Dette må politiet og de som legger rammer for politiets virksomhet ta på alvor.Professor Tor-Geir Myhrer

Kritikken synes imidlertid også å ha skapt grobunn for at enhver kritikk av politiets operative evne er berettiget og rimelig, og at ildkraft er en del av enhver kriseberedskap. Aftenposten (blant annet på lederplas) og representanter for Høyre og Fremskrittspartiet fremstiller det som uholdbart at halvparten av tjenestepersonene i politiet «ikke kan bidra» i en krisesituasjon, fordi de ikke har gjennomgått årlige kurs i operative disipliner. (Aftenposten 1/9).

Korttenkt om bevæpning
Det skapes her et inntrykk av at politiets eneste og viktigste bidrag når et terroranslag eller annen voldelig krisesituasjon inntreffer, er at hele politistyrken sendes bevæpnet ut i gatene. Utrykning av mannskaper med operative ferdigheter er selvsagt en viktig del av politiinnsatsen i slike situasjoner, men langt fra den eneste. Etterretning og etterforsking må igangsettes umiddelbart for å bidra til kvalitet i beslutningene på alle nivåer. Dette er politiets øyne og ører inn i en kaotisk situasjon, og er avgjørende for å lede innsatsen og gi operative mannskaper helt nødvendig informasjon - for å sikre befolkningen og egne mannskaper. Personell må forestå påkrevet og omfattende krisekommunikasjon, håndtere og administrere skadde, drepte, evakuerte og pårørende. Mannskaper skal innkalles, og ivaretas. Det er omfattende kommunikasjon med andre samarbeidspartnere – for å nevne noe. «Alle» ut på gaten med våpen er utenkelig, hensiktsløst og korttenkt.

Uklart fra kommisjonen
Det er legitimt å spørre om politiets operative slagkraft og kompetanse er god nok. 22. juli-kommisjonen besvarer dette negativt, men er forholdsvis uklar på hva som ville vært godt nok. Det angis at umiddelbart før bomben gikk av i Oslo, var det 100 tjenestepersoner med operativ godkjenning på jobb, og 16 bemannede politibiler. Når kommisjonen beskriver dette som et tynt bemannet politidistrikt, burde den også hatt noen synspunkter på hva som ville vært tilfredsstillende bemanning en fredagsettermiddag i ferietiden. De foreslår også at deler av den opplæring som i dag gis til de såkalte UEH-mannskapene også skal gis til den ordinære operative styrken, men uten å kvantifisere eller konsekvensutrede forslaget.

En nærliggende mulighet er å tenke seg at alle mannskaper i Norge gis den opplæring på 80 timer i året som gis ordinære operative mannskaper i Oslo politidistrikt, og som er det dobbelte av det som er normen. Men skal alle polititjenestepersoner ha 80 timer operativ trening årlig, vil det med nødvendig instruktørinnsats innebære at det går med ca. 400 årsverk i tillegg til det som benyttes til slik trening i dag. Som lederen av Oslo politiforening har påpekt, vil det innebære en tynnere bemanning både på operative enheter og etterforskingsenheter, og forebyggingsinnsatsen overfor utsatte grupper svakere. Er det dette politikere vil og befolkningen er tjent med?

Politimakt eller tjeneste?
Men bak synsingen omkring det som i disse dager anses som beredskapsmessige krav og behov, ligger det et viktig politisk spørsmål: Hva slags politistyrke skal vi ha og hva skal prege dens tjeneste? Hvis det er behov for å bedre politiets operative innsatsevne i skarpe situasjoner, bør vi da satse på å utdanne flere spesialister (Beredskapstroppen og UEH-mannskaper) og sørge for en betydelig forbedring av muligheten for raskt å kunne forflytte disse. Eller skal vi ta sikte på å løfte den operative kompetansen for hele politistyrken? Også det første av disse alternativer vil kreve personellmessige og økonomiske ressurser. Spesialistgruppene må kanskje fordobles, og i samarbeid med Forsvaret må disse raskt kunne forflyttes over ganske store avstander. Dette kan innebære at flere steder i landet må et av Forsvarets transporthelikoptre stå klar til transport på få minutters varsel. Fordelen ved denne løsningen er likevel at den ikke vil ha dramatisk konsekvens for andre sider av polititjenesten.

Velger man alternativet å heve den skarpe operative evne til alle polititjenestepersonene vil denne side av polititjenesten få en forholdsmessig større plass i opplæringen, og vil derfor trolig også prege tjenestepersonenes tanker og løsningsalternativer generelt. I så fall er det en betydelig fare for at vi snur utviklingen i retning av et politikorps som er preget av politimakt istedenfor polititjeneste. Ønsker vi det? Dette er et politisk spørsmål.

Publisert: - Sist oppdatert: |